En nestenkonkurrent til Kystriksveien

PELSKOS: En Kekeno-unge, en new zealandsk pelssel nyter å klø seg med egen hale.

Jeg har kjørt et strekk av verden som er noe av det fineste, oppsiktsvekkende og ville veistrekkene i verden.
Den startet i Nelson i Tasman-bukta her på Sørøya i New Zealand, og tok meg gjennom noen sørlige naturreservat og skogkledde dalfører ut til Westport. Dalførene minner mye om Vestlandsdaler, slik man ser helt i nord, på grensen til Trøndelagsfylkene, og nord i uttrøndelag og helgeland.

STORSLÅTT: Himmel, fjell og kulturlandskap kan ta pusten fra en - dette er helt nord i fjellene nord for Westport.

Fra Westport kjørte jeg sørover til Greymouth, eller Gråhavnene - satt i rett belysning settes jeg tilbake til den dryge, litt triste slutten på Lord of the Rings-trilogien av filmer.

VÅRFLOR: De gule blomstene vokser i store mengder sammen med skogen i bakkelandskapet.

Når ikke Kystriksveien, bedre enn Highway 1

Det er i korthet en interessant variant av Highway 1 fra Santa Barbara til San Francisco i USA, men med dårligere veier *). Den eneste kyststrekningen  som slår dette strekket, er kystriksveien i Norge. Som jeg har kjørt eller flydd over siden svært unge år, noen strekk flere ganger. Et par litt for mange ganger faktisk.

Det er svingete og trangt, avbrudd av laange strekk med strak vei, og bratte opp og nedkjøringer. Langsetter veien er det stoppmuligheter for kaffe og mat, og ting og se og gjøre som skulle passe de fleste interesser.

WEKA-WEKA-WEKA: En maori skogshøne som mer ser ut som en vader er skeptisk inntil den oppdager mat. Da er den en skamløs tigger.

Jeg mener, avstandsskilt, selkoloni og fuglereservater er så sin sak, fantastisk utsikt, vilt landskap og mektig hav noe annet - og noe som appelerer til meg. For andre frister gullgruver, pannekakesandstein, grønnsteinsliperi, villmanns, ehhh, villmarkskjøring, sykling og så bortetter. Det er kul umulig å ikke finne noe som ikke appellerer. Hadde jeg ikke vært på jobb, hadde jeg nok nytt mer av tilbudet.

LANGT FRA ALT: Kiwiene liker å sette opp avstandsskilt på ytterpunktene av landet. Dette er så langt vest man kan kjøre på Sørøya, ved Cape Foulwinds (James Cook mislikte det han opplevde i 1769). 

Ikke helt nytt, ikke helt klar for besøk

Her har jeg også opplevd den delen av New Zealand som ikke er helt på høyde med resten av landet. Ulempen med vestkysten er at spredte bygder, bakevjer og høy andel av blåskjorte/industriarbeidsplasser, gjør tilretteleggingen for besøkende av og til for maskinell og uten hjerte. Prisene er jevnt over høyere enn i resten av landet, og utvalget av standardvarer litt svakere. Unike varer er det mer av.

Internettdekningen her er tynn, svak og dyr. Med mindre man finner perler. BP1-kafeen i Greymouth er nevnt av gutta over i Lonely Planet, og det er for en gangs skyld en anbefaling jeg slutter meg til. Nydelig kaffe, god mat i rikelige porsjoner og et stabilt trådløst nett til rett pris i lokaler som er hjemmekoselige - det er et pluss og må besøke-sted på kysten. For vi lever i en delekultur, og da må Internett være der når vi trenger den. Og det er rett å betale for noe med rett kvalitet i levering.

Det gjelder for turistindustrien i alle land som vil ha turister, om det nå er Norge eller New Zealand.


*) Jeg er en av de som mener Hw 1 er en av verdens mest oppskrytte veistrekk. Jeg har kjørt deler av det ved flere anledninger, og mener at det eneste strekket som er verdt å kjøre er fra Santa Cruz til San Francisco. Det strekket kjørte jeg en solrik dag med taket nede i en leid Ford Mustang. Det kan hende det hjalp på inntrykket.